Frøken Tankeløs

På oppfordring redegjorde jeg for den økte ventetiden i Kina, og forklarte litt om årsakene. Da jeg var ferdig strøk hun seg over den allerede godt synlige maven. Deretter ga hun seg til å fortelle om en TV-dokumentar hun hadde sett, fra et kinesisk barnehjem: - Inne på et rom lå en jente som var lagt der for å dø. Ingen av de ansatte gikk inn til henne, og det var de andre barna som ga beskjed da det skjedde. Og så videre, og så videre, jeg orker ikke dvele ved detaljene.

Jeg klarte ikke annet enn å matt svare at dette på ingen måte hørtes ut som standarden på de fleste kinesiske barnehjem, og så skifte samtaleemne.

Men etterpå! Først ble jeg utrolig lei meg. Og så ble jeg sint! Og med sinnet kom jeg på en del beske, ufølsomme svar jeg kunne kommet med. For eksempel fortellinger om sene aborter, skrekkelige syndromer, eller krybbedød (- risikoen er jo større dersom mor har røkt i svangerskapet, vet du).

Men jeg er glad jeg lot være. Derimot skulle jeg gjerne ha gitt henne et realt gråteanfall i fanget. Et med ukontrollerte, langtrukne ul, og snørr og tårer i fri flyt. Da vi holdt på med IVF-behandling drømte jeg om å servere slike anfall til de som flåsete spurte: - Er det ikke snart på tide at det blir småfolk hos dere? eller liknende.