I dag fikk jeg en hilsen fra en jente jeg egentlig ikke kjenner, men som jeg kjenner litt likevel, via nettet. Hun har adoptert, og hentet barnet sitt i vinter. Hun skrev ikke så mye, bare at jeg skulle holde motet oppe, og at det ville bli bra til slutt.
Mer skulle det ikke til før jeg tok til tårene. Sånn er jeg for tiden. Intet nytt fra Østfronten er på ingen måte godt nytt her i gården. Den siste tildelingsrunden rykket oss seks dager frem i køen - men fordi det i 2005, da vår søknad ble logget inn i Kina, var en helg mellom 1. og 6. november, betyr det at de reelt bare kom seg gjennom fire dager. Og det på fem uker, siden forrige tildelingsrunde kom i slutten av april, og denne i begynnelsen av juni.
Dersom neste cut off bare tar med en uke med LID (og det er ingen grunn til å tro noe annet), har CCAA brukt fem måneder på å komme seg gjennom én måned med LID. Dermed er det bare å forberede seg på at vi ikke henter barnet vårt i år heller. Nok en jul skal passere uten av vi har blitt tre. Det er forferdelig tungt. Innimellom har jeg bare lyst til å gi opp. Bare for å komme meg ut av denne uutholdelige ventefasen, der man hele tiden har øynene rundt neste sving. Det høres sikkert rart ut, og er selvsagt ikke noe vi vurderer på ordentlig. For det blir det jo i hvert fall ikke barn av!
Men på samme måte som et barn innimellom kan "straffe" foreldrene etter en krangel ved å nekte og spise dessert, har jeg lyst til å kaste kortene og si - Greit, greit, dere vant. Nå orker jeg ikke lenger. (Jeg vet ikke helt hvem jeg har lyst til å si det til, for det er på ingen måte slik at jeg bærer nag til kinesiske adopsjonsmyndigheter. At det frigis færre barn til utenlandsadopsjon i Kina er jo egentlig positivt. Det er jo ingens skyld, dette her. Det er urettferdigheten jeg raser mot. Den udefinerbare skjebnen.)
Og alle spør. Hele tiden. Jeg er så inderlig lei av å fortelle om situasjonen. Samtidig som jeg setter stor pris på at folk bryr seg. (Det eneste som får frem et stivt smil hos meg er kommentaren - Jaja, det blir jo barn til slutt. Dét er på en måte min replikk.)
Jeg blir nesten kvalm av å lese tidligere innlegg her i bloggen, i hvert fall de glade og optimistiske. - Hadde jeg bare ant, tenker jeg, og - Hva visste jeg da? (Og så drukner jeg nesten i selvmedlidenhet). Jeg får lyst til å hånle av meg selv. Jeg ser på bildepresentasjonen vi sendte til Kina og tenker - Herregud, så ung jeg var. Og jeg tenker på tiden som har gått. For selv om tiden på en måte går fort, føles det så utrolig lenge siden vi startet denne prosessen.
Det eneste jeg finner en trøst i, er det alle som har adoptert sier. At idet de får barnet sitt, skjønner de hvorfor de måtte vente så lenge. Alle sier det. Og akkurat sånn tror jeg det er. For tanken på at man kunne hatt et annet barn enn det man fikk, er utenkelig. Ja, uhyrlig. Først da blir det en mening i at man måtte vente så lenge.
Først da kan jeg:
(...) fishing the past from the disposal,
wiping it off, painting over the
ugly parts and recycling it
for more than it’s worth.
... som jeg ganske sikkert har sitert fra Baz Luhrmans låt tidligere.
Posted by Kristiane at Juni 19, 2007 6:29 EMDette er en sånn post som er utrolig vanskelig å kommentere for oss som står på sidelinjen. Så klarer jeg ikke å la være likevel.
Ikke fordi jeg på noe vis tror en kommentar fra en utenforstående kan lette trykket, senke skuldrene eller fremskynde tildelingen, men fordi jeg bare har lyst til å si at jeg føler med deg og alle andre Kina-adopterende i denne tøffe og uventet lange ventetiden.
Her er altså hovedgrunnen til at tanken på å ikke adoptere har slått rot hos meg. Det er ikke mange nok barn i verden som er tilgjengelige for adopsjon - vi er så utrolig mange flere som så gjerne skulle hatt barn. Ventetidene blir lengre og lengre - kommer man noen sinne i mål???
For en som står i startgropa etter avsluttede ivf'er og hele helvetes (for det ER det) runddansen, er det ikke akkurat oppmuntrende å lese at det ikke blir enklere senere heller. Men det er godt å ikke få alt rosemalt. Den udefinerbare skjebnen er drittal. En gang sitter du med din belønning, og jeg har funnet ut av livet mitt. Håper jeg.
-- hei Kristiane,
jeg følger ttt-bloggen din med ujevne mellomrom. Jeg ligger 4 måneder bak deg i køen og veksler mellom likegyldighet/apati og desperasjon og skrikende frustrasjon etterhvert som ventetiden øker for hver måned som går. Jeg kan levende forestille meg hvorden det blir verre jo nærmere man kommer tildeling og hvor uendelig fjernt det virker når man leser stusselige 6 dagers LID.
Du beskriver følelsen som om jeg skulle skrevet det selv, (hadde jeg vært litt mer begavet:). Får jeg lov å sitere deg i et sommerbrev til familie og venner som spør og spør i beste mening selvsagt. Men jeg er nå så lei av å forklare hver gang, det skjønner du og alle som er i samme situasjon.
Mens jeg venter på min egen tildeling (for ikke å snakke om å komme meg for h.... ut av review-room) gleder jeg meg på dine vegne. Du vil tross alt få tildeling ila høsten, helt sikkert!
med varm hilsen fra en annen håpefull, ventende adoptivmor in spe.
Stå på. Vår datter er ett år bak deg i køen, og det er en trøst å følge med på bloggen din. Ventetiden kan nok synes uendelig, men plutselig er du der!!
Postet av: Bestemor kanskje i 2009 at Juni 22, 2007 8:26 FMBloggen din minner meg stadig på hvor utrolig fantastisk heldig jeg er. Jeg gikk hen og ble gravid helt uten videre dikkedarer, og nå sitter jeg her med en frisk, blid og aldeles nydelig seksåring som begynner i første klasse til høsten. Før eller siden er du også i den situasjonen. Hold ut.
Postet av: Stine at Juni 22, 2007 11:59 FMTusen takk for veldig hyggelige tilbakemeldinger! (Jeg blir dessuten litt forbløffet over at dere fortsatt følger med her, når bloggen oppdateres så sjelden. Men så er det heller ikke så mye å blogge hjem om i den ørkesløse venteperioden...)
Lotte: Sjekk nettsidene til CCAA. Dere er nå ute av review room! Gratulerer! :)
Postet av: Kristiane at Juni 22, 2007 2:45 EMSøde Kristiane jeg kan godt forstå din modløshed! Håber snart at der sker noget på østfronten og at I dermed bliver 3 hjemme hos jer!
Knus Mette
selv om jeg er nesten et år bak deg, så er jeg stadig innom og håper at nå har det skjedd. vet du, jeg tror at alle som håper og tenker på at det skal komme en telefon, det hjelper! det skjer i år og det blir som du sier en opplevelse som viser deg framtida og legger ventetida bak deg. lykke lykke til over sommeren.
Postet av: Olava at Juni 22, 2007 9:03 EMHei Kristiane. Jeg stikker hodet innom en gang i blant og håper at det har skjedd noe. All ære til dere som fortsatt holder dere flytende i dette eviglange svangerskapet. Huff! Adopsjon er ikke for sveklinger, det skal være sikkert! Jeg ønsker dere lykke til med langspurten. NÅ må det da etterhvert nærme seg med, om ikke stormskritt akkurat, så i alle fall med små bestemte skritt i riktig retning. Jeg er ganske sikker på at historien vil vise at premien var verdt å vente på. Det ligger en lang rekke flotte opplevelser på stien ikke så alt for langt foran dere.
Klemmer fra en gammel eks-sliter som har fått sin premie
Hei, jeg lurker trofast her også. Hver gang jeg er innom og titter så tenker jeg at ttt står for TingTarTid - også etter at jeg skjønte at det egentlig var ToTilTre. Men det var kanskje meningen fra starten at det skulle være tvetydig?
Postet av: trofast lurker at Juni 27, 2007 6:44 EMjeg forstår at det er vanskelig å vente.
det har gått tre uker siden jeg mistet mitt barn. plutselig sparket det ikke lenger. legen hentet henne ut, magen er død. hun var blå, som en dukke. hun skulle være min. vår. hun ble ikke det likevel.
"tanken på at man kunne hatt et annet barn enn det man fikk, er utenkelig. Ja, uhyrlig"
sånn er det.
lykke til
Postet av: tåra at Juni 29, 2007 1:42 FMTenker på deg stadig vekk og skulle ønske at jeg hadde noe å si som kunne hjelpe på ventingen. Håper og tror at ventetiden vil føles som en fjern parentes når lille Ull er hos dere.
God sommer! Kari
Postet av: Kari at Juli 1, 2007 8:02 EMJeg ved ikke hvad jeg skal sige... det er urimeligt at I skal vente så længe. Stort klem herfra og husk at for enden af regnbuen findes guldet!
Postet av: Rikke at Juli 3, 2007 11:57 FMKjære deg!
Er veldig lenge siden jeg har lest i bloggen din nå. Jeg kan levende sette meg inn i hvor tungt dere synes det er når ting går så ufattelig tregt! Håper de får til flere tildelinger nå fremover. Plutselig er det deres tur - den nyheten gleder jeg meg til å lese nå!
Klem fra ei som husker deg fra sg :-)
Har fulgt med i denne bloggen, og tenkte eg ville legge inn nokre ord, og ein "hald ut"-klem. Ser at Lid-datoen (var det ikkje det det heitte?) no har kome til 21.11, så det nermer seg! De har aldri vore nærare enn no. Tenk, ein stad i Kina sit ei lita jente, eller ein liten gut som skal bli dykkar! (mest sannsynleg da, viss de ikkje får ein meir eller mindre nyfødt). De får prøve å tenke at de må vente på at akkurat det rette barnet skal bli dykkar kanskje? Og når de har han eller henne her er det jo verd heile den lange ventetida. Det nermer seg dykkar tur no, sjølv om ingen kan sette dato eller månad. Håper dagen da de får telefonen de venter på snart kjem!
Hei, jeg bare lurte på om jeg kunne få din mail adr.
Vil hjelpe deg å holde motet oppe.
Grete("adpotiv mor")
Postet av: grete at August 15, 2007 10:31 EMHei, jeg bare lurte på om jeg kunne få din mail adr.
Vil hjelpe deg å holde motet oppe.
Grete("adpotiv mor")
Postet av: grete at August 15, 2007 10:39 EMHei Grete. Min e-postadresse er post [sett inn alfakrøll her] kristiane.org
Postet av: Kristiane at August 18, 2007 11:46 FMHei!
Jeg er en av dem som har hatt stor glede av bloggen din siden vi selv startet adopsjonsprosessen for snart 2 år siden. Ville bare sende deg noen "hold-ut"-tanker og takke for en glimrende adopsjonsblogg!
Cecilie :-)
Postet av: Cecilie at August 20, 2007 3:18 EMHei
Fekk lyst til å gje deg ein liten kommentar. Vi var i Kina for eit par månader sidan og møtte ei fantastisk lita jente som no ligg her og søv i senga si. Alt du skriv om har vi vore gjennom og det terrorregimet som LID-ordninga skaper er til å få magesår av. Det beste hadde vore om ein kunne koble ut og la prosessen gå sin gang og brått ein dag få telefonen frå kontoret at "jau no skal du høyre.."
Okkensom, du har sikkert fått høyre dette til du er møkklei, men ventetida er ingenting mot det som ventar deg om ikkje lenge.. Det heile var og er eit eventyr som vi unner deg å oppleve.
Postet av: Superdad at August 30, 2007 10:20 EM