Happy happy happy

Jeg har alltid hatt vanskelig for å begripe det jeg har hørt andre adoptanter fortelle: At i samme øyeblikk som de så bilde av barnet sitt første gang, falt alle brikker på plass, og det var helt åpenbart at det var akkurat henne (eller ham) de hadde ventet på.

Dette har nesten plaget meg litt. Jeg har vært engstelig for å ikke føle denne overveldende lykken sånn med det samme. Og i hvert fall ikke føle så sterkt for dette fremmede barnet som man overhodet ikke kjenner, men bare har på et bilde foran seg. Men jeg har slått meg til ro med at det også vil være helt greit. Og at følelsene ville komme etter hvert har jeg selvsagt ikke tvilt et øyeblikk på.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å beskrive hvordan det var å stå inne på kontoret til Adopsjonsforum og rive opp konvolutten med Ulrikkes papirer. Raskt bladde vi oss gjennom bunken, og trakk frem tre bilder. Og der var hun jo! Alt stemte. Selvfølgelig var det henne. Tårene bare rant.

Siden har jeg smilt mest. Jeg er så ubeskrivelig lykkelig. Det er litt som å være tenåringsforelsket. Men uten rastløsheten; snarere føler jeg en ro. Jeg trenger nesten ikke søvn og mat, men er full av energi. Og fryd. Og glede. Den første natten etter tildelingen kunne jeg slett ikke sove, men lå og dirret to centimeter over madrassen. Gang på gang måtte jeg tenne lyset og se på bildene av den skjønne og nydelige jenta vår. Nå sover jeg bedre, og jeg elsker å våkne opp. Da husker jeg henne straks.

Alle små hverdagsfortredeligheter (og dem er det en god del av når man må handle julepresanger midt oppi sin nye morslykke, og man dessuten er avhengig av Oslo Sporveier for å komme seg til og fra jobb) tas på strak arm. Jeg snakker til fremmede mennesker på gaten, og smiler bredt til personer som trenger seg inn på t-banen før andre har fått slippe av. Her om dagen var jeg nær ved å kjøpe blomster til to damer med vanvittig mange bæreposer som sperret for all passasje på Tveitasenteret.

Og fremdeles har vi det aller beste i vente.