Dette spørsmålet dukker opp fra tid til annen, og så lenge det ikke blir stillt på en aggressiv eller anklagende måte, svarer jeg gjerne. Her er én av grunnene:
Når jeg tenker tilbake på min egen barndom, synes den full av magi, trygghet og kjærlighet. Mamma leste mye for oss, lekte med oss, laget rebuser på regnværsdager, og fikk oss til å oppleve og virkelig se den første blåveisen om våren, og linerlens tilbakekomst. Det er særlig om våren når jeg kjenner bestemte dufter, som den våte jorden når solen skinner på den, at jeg blir minnet om barndommen. Jeg kjente det i går, da jeg var ute på terrassen, og så at teppet av sne er i ferd med å trekke seg tilbake. Jeg la også merke til at solen har gjort det øverste laget av sne porøst og grovkornet; et sikkert vårtegn! Det er særlig i slike øyeblikk jeg lengter etter å få barn, så jeg kan gi dette videre, og forsøke å skape en slik esoterisk verden, og oppleve den fra den voksnes perspektiv.
Først i dag kom politiattestene i posten. Nøyaktig tre uker tok det, maken til somlepaver! Konklusjonen er i hvert fall Intet å bemerke.
Jeg ble med ett lettet over at jeg aldri opplevde å bli arrestert i min demonstrasjonsglade ungdom, noe jeg den gang fant jeg litt bittert. Særlig gikk det gjetord om den gangen Akershus SU okkuperte Shell-stasjonen på Skårer, der åtte av mine ungdomspartifeller opplevde det spennende å bli tauet inn, mens jeg fortærende nok tilbragte helgen på hytta med familien. (Ikke at jeg tror en slik bagatell ville vært til hinder for adopsjon, men en plettfri vandel er likevel ikke til å kimse av!)
Godt inne på topp fem over hverdagsfortredeligheter, ligger det å legge igjen mobiltelefonen hjemme når man går på jobb. Helt grunnløst, selvfølgelig, det er sjelden noen ringer til meg overhodet, så jeg går i høyden glipp av noen prosaiske tekstmeldinger. Likevel ble jeg rastløs og oppspilt i den siste bakken på hjemveien, da jeg kom på at jeg hadde vært borte fra telefonen hele dagen.
Og akkurat i går hadde jeg selvsagt et ubesvart anrop, det er vel typisk! Og det fra et nummer som ikke ga noen treff i telefonkatalogen. (Å ikke få treff på numre man har blitt ringt opp av er forøvrig også inne på nevnte topp fem-liste.) Men nummeret virket merkelig kjent, og etter en stund koblet jeg; med skjelvende hender lette jeg frem post it-lappen som var festet til søknadsskjemaet vi fikk fra barnevernet, og ganske riktig: Nummeret tilhørte vår kontaktperson der. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn av ergrelse! I motsetning til Geir Ove glemmer jeg nemlig mobilen hjemme uhyre sjelden, så det er utgjort at jeg har fått en viktig telefon den ene dagen det skjer.
Jeg grunnet på hva telefonen gjaldt i hele går ettermiddag, og fikk heldigvis kontakt straks jeg ringte i morges. Og ble ikke så rent lite forbauset da jeg fikk høre hva det gjaldt: Jo, de hadde ledig kapasitet nå, og lurte derfor på om vi kunne sette i gang med samtaler ganske raskt. Ut fra hva jeg har hørt, må man gjerne purre og mase selv for å få kommet i gang. Det var en gledelig overraskelse, hei fallera! Første møte, som skal finne sted hos dem på Haugerud, er berammet til 5. april.
(Like etterpå snakket jeg med en person i AFs anbefalingsteam, for å bekrefte vårt valg av land, og også hun ble positivt overrasket over hvor offensive barnevernet har vært i denne saken.)
I dag kom en bekreftelse på mottatt registreringsskjema fra Adopsjonsforum. Vi blir oppfordret til å ringe anbefalingsteamet for å avklare hvilket land vi ønsker å adoptere fra. Det var litt pussig, for vi skrev Kina på skjemaet, men det er vel for at vi skal få en prat om det.
Videre må vi betale inn første forskudd - 6.000 kroner - før de sender oss skriftlig bekreftelse på hvilket land vi søker i. Denne skal legges ved sosialrapporten som sendes Bufetat, så det er bare å punge ut straks.
Manglelen på oppdateringer skyldes en viss sendrektighet (delvis egen, delvis byråkratisk). Fødselsattestene fra folkeregisteret kom med flere dagers mellomrom, til tross for at de ble bestilt samtidig. Videre har en felles utflukt til sentrum politistasjon vist seg litt vanskelig å få til i en travel hverdag, men i dag kom vi oss avgårde. Jeg hadde håpet vi kunne få sendt avgårde søknaden i morgen, men:
Etter å ha fylt ut hvert vårt skjema, der den store utfordringen var å få skviset inn alle bostedsadresser vi har hatt de siste fem årene i en bitteliten rubrikk (det var selvfølgelig ikke mulig, så vi nøyde oss med de to siste), fikk vi vite at det tar cirka 14 dager før politiattesten er ferdig. Det vil si, ifølge ordlyden i søknaden er det også mulig å få avslag på forespørsel om politiattest - men vi får anta den blir innvilget. Attesten sender de utrolig nok i posten; som Geir Ove sa da vi var ute på gaten: Det var da nesten pussig at vi ikke må møte opp personlig for å hente den også.
Timen hos fastlegen er berammet til 1. april. Lege- og egenerklæringene kunne ettersendes viste det seg - men nå får vi se hvor lang tid det tar før vi har politiattestene, da. Det er jo påske snart også, men like etter at den er ferdig skal vi nok få alle papirer avsted. Men søknaden til Adopsjonsforum er lagt i konvolutt og går med posten i morgen!