Nok et punkt på listen er krysset ut. Det var liksom lettere å være hjemme og ikke på et offentlig kontor. I tillegg kjente vi jo nå saksbehandlerne litt, fordi vi hadde snakket sammen før. Det var god stemning og samtalen fløt lett - så lett som den kan flyte i en slik situasjon, vil jeg tro.
Hvordan det gikk med brødristeren og kjøkkenviften? Det var nesten skuffende hvor liten interesse de viste for leilighetens plettfrihet (og jeg kunne ikke godt henlede deres oppmerksomhet mot de skinnende vinduene heller). Men de var vilt begeistret for terrassen og haven, som tok seg riktig idyllisk ut den ettermiddagen. Blomstene og putene jeg hadde satt ut, og frøken Smilla som lå og dro seg i solen, trakk nok ikke ned inntrykket.
Men det beste av alt: Allerede nå sa de at de vil gi sin tilråding, som det heter i adopsjonstermer. Altså at de vil godkjenne oss som adoptivforeldre! Det var en stor lettelse å få vite det - for selv om jeg hele tiden har regnet med at vi ville bli godkjent, var jeg litt ute av meg før de skulle komme. Jeg var tørr i munnen, og hadde nesten ikke sovet natten før. Nå får vi altså papir på at vi er godt egnet som foreldre. Som pappa skrev i en mail jeg fikk i dag: "- det er mer enn vi noensinne fikk".
Veien videre nå er at barnevernet skriver ferdig sosialrapporten, før vi får den til gjennomlesing. I slutten av mai skal vi tilbake dit for å skrive under på papirene, før søknaden sendes til Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten). Der er behandlingstiden per i dag syv måneder, så da blir det stillstand en god stund.
Denne uken kommer barnevernet på hjemmebesøk! Vinduene er pusset, kjøkkenviften vasket, og man er hjertelig velkommen til å sjekke brødristeren for smuler. Skjønt jeg tror neppe de går så grundig til verks... Det var forresten en udelt glede å pusse vinduene nå som vi bor på bakkeplan. Jeg, som er vant til å balansere i vinduskarmen mens jeg strekker meg bakover og samtidig tviholder i vindussprossen fire etasjer over bakken, kunne nå spasere rundt huset med bøtte og nal. Jeg trengte ikke så mye som en krakk å stå på, langt mindre gardintrapp.
Vi har tenkt å servere sveler - en spesialitet fra Geir Oves hjemtrakter, som jeg steker på takke som jeg fikk av svigerforeldrene mine da jeg fylte 30 år. Det skal bli fint å få krysset ut nok et punkt på listen!
P.S. Legg merke til at jeg ikke med et ord nevner dagens glade nyhet om familieforøkelse i kongefamilien. Heller ikke det faktum at det er unnfanget fire -4! - rojale babyer i løpet av den perioden vi har forsøkt å få barn. Nei da, ikke et ord skal jeg skrive om dette, og jeg er slett ikke bitter eller syrlig når jeg lar være å kommentere det.
[Advarsel: Langtrukkent sutreinnlegg som ikke engang dreier seg om adopsjonsprosessen, men etterdønninger av behandlingen forut for denne.]
Jeg lyste opp da jeg fant en utbetalingsbekreftelse fra trygdekontoret i postkassen i dag. Endelig! - der kom refusjonen fra siste IVF-behandling. Det er nemlig slik at når man omsider kommer inn under behandling i offentlig regi, betaler man "kun" en egenandel på 18.000 kroner. Med utstrakt bruk av medikamenter til en literpris på 2,8 millioner kroner (som man riktignok ikke inntar i litervis, men fra knøttsmå ampuller), tar det ikke lang tid før man når denne grensen. Men man må naturligvis legge ut for alt sammen selv, noe som tærer stygt på oppsparte midler. Jeg har flere ganger opplevd at apotekansatte har gispet og tittet deltagende på meg over brillekanten når jeg drar kortet på femsifrede monstersummer.
Denne gang var jeg blitt forespeilet at legemiddelrefusjonen fra trygdekontoret ville skje ganske raskt, fordi jeg alt var inne i systemet. Og heldigvis for det; under det forrige forsøket måtte vi skrape sammen de siste restene av sparepenger for å få hentet ut all medisinen vi trengte. Flere uker etter at alle bekreftelser og kvitteringer var sendt inn, fikk jeg imidlertid refusjonssøknaden i retur. På bekreftelsen som var utstedt på nyåret, hadde sykehuset skrevet årstallet 2004 i stedet for 2005. En feil jeg ofte gjør selv før årsskiftet har gått meg i blodet, og jeg klandrer dem ikke. Derimot ble jeg litt gretten over at det hadde gått så lang tid, og at jeg fikk alle dokumenter i retur fra trygdekontoret; misforståelsen kunne enkelt latt seg oppklare per telefon.
For en drøy måned siden fikk jeg sendt inn søknaden på nytt, denne gang med ny bekreftelse med riktig årstall. Nå skulle det virkelig gå raskt, fikk jeg høre - alle opplysninger lå jo inne. Og i dag kom altså bekreftelsen på at overførselen var gjort. Men bi litt! Overføringsdatoen var 14. april. 14. april?! Det er jo en uke siden, og kontoen var da temmelig slunken da jeg var innom nettbanken i går. Med ett ble jeg redd for at pengene var suget inn i et av lønnskontoens sorte hull som oppstår fra tid til annen, spesielt etter Mastercard-berserkergang i utlandet. Men det er lenge siden sist vi var på ferietur, så jeg slo tanken fra meg.
Og der, i en av rubrikkene på overføringsslippen fant jeg feilen: Trygdekontoret har satt pengene inn på en konto jeg hadde i 1993. Bra jobbet, trygdekontor! Ikke minst fordi jeg da jeg første gang fikk legemiddelrefusjon i oktober, ringte for å forsikre meg om at de hadde kontonummeret mitt. Jada, sa personen jeg snakket med, og oppga på oppfordring det gamle Postbank-kontonummeret som ikke har vært i bruk på ti år. Jeg skrek opp som en skåldet katt, og ba dem slette det og legge inn det nye. Ikke noe problem, sa saksbehandleren, og da pengene først kom, var det på riktig konto.
Jeg tok likevel ingen sjanser, og oppga nok en gang mitt nåværende kontonummer på den siste søknaden, med NB! og halvfet skrift. Men dette, samt hvilket kontonummer de overførte penger til sist, har de altså valgt å se bort fra. Pengene har sust inn på en konto som i hvert fall ikke disponeres av meg, og fuglene må vite hvor lang tid det vil ta å rette opp feilen.
Jeg hev meg på telefonen, bare for å bli møtt av en telefonsvarer som fortalte at trygdekontoret hadde stengt for fem minutter siden. Da gråt jeg en skvett, før jeg ble så utrolig inderlig rasende forbannet som jeg ikke har vært på det jeg kan huske.
Deretter skylte en bølge av selvmedlidenhet over meg. Jeg pleier ellers å være flink til å ta meg sammen og øse når jeg kjenner at den når over anklene, men i dag ga jeg meg over. I denne tilstanden ble jeg fristet til å foreta et regnestykke jeg aldri før har turt å utføre: En anslagsvis sum på hvor mange penger vi har brukt på barneprosjektet. Et overslag som inkluderer uttallige timer hos en gynekolog som ikke hadde peiling, deretter hos flere som har peiling, diverse undersøkelser og inngrep, såkalte "materialpåslag", medikamenter, naturmedisin og akupunktur, forteller meg at vi har passert 50.000 kroner. I tillegg kommer det vi hittil har betalt for adopsjonen, som riktignok er en beskjeden sum i forhold til det som gjenstår i denne prosessen.
Det er når jeg reagerer så sterkt på en bagatell - for det er det tross alt; pengene vil før eller siden finne vei til riktig konto, og vi sulter ikke - men det er da jeg forstår at jeg nok likevel er innhentet av bitterheten. På slike dager føles det så utrolig urettferdig at de aller, aller fleste får de barna de ønsker seg helt gratis.
(Til sist vil min indre Pollyanna ha et ord med i laget: På de lysere dagene - og det er jo de fleste - er jeg uendelig takknemmelig for hvor priviligerte og heldige vi er. Vi kan tross alt få barn selv om vi ikke kan få barn, og vi vil heller ikke knekke ryggen økonomisk på dette, selv om det koster!)
En UFBer vet bedre enn å utfordre skjebnen. De UFBere jeg kjenner som etter hvert har lykkes i å bli gravide, har drøyet svært lenge med å anskaffe babyutstyr, og barnerommet har ikke blitt satt i stand før tett opptil termin. - Barnevogn? Nei, det venter vi med. Selv har jeg aldri vært i nærheten av å begynne å samle, skjønt jeg ofte har vært fristet av fortryllende små plagg.
Rett nok har jeg de siste årene handlet en anselig mengde sparkebukser, Mummi-bøker og lodne kosedyr - men da til familie og venners avkom. Jeg har således vært ute i lovlig, om enn litt sårt ærend. Ellers har jeg styrt unna Sprell og H&Ms barneavdeling, for ikke å snakke om Barneverden, som åpnet på Alnabru rett før jul (tilsynelatende bare for å gni salt i såret).
Men etter at forrige IVF-forsøk gikk i vasken, rett før vi bestemte oss for å stoppe her og gå for adopsjon, tok vi tyren ved hornene: En lørdag rett før stengetid var vi på Alnabru. Vi hadde et ærend på Biltema, en butikk som kjeder meg enda mer enn Clas Ohlsson. Jeg var en smule gretten da Geir Ove tauet meg med inn i butikken. Vi kom ut igjen med et par hodetelefoner til Skype-bruk, og hundeposer som vi bruker når vi spar ut av frøken Smillas kasse. Dette tilfredsstilte på ingen måte min trang til lørdagsshopping.
Litt molefonken og på vei til bilen vrengte jeg ut av meg følgende brannfakkel: - Jeg vil gå innom Barneverden! Dette for oss forbudte området, en opphøyet og tilsynelatende uoppnåelig verden forbeholdt de andre. Et sted jeg mang en gang har kastet lange blikk inn av døren. Den lille, smaløyde bjørnen de har i logoen sin er irriterende søt. Jeg hadde foretrukket at de markedsførte seg på langt mer smakløst og frastøtende vis.
Vel. Vi marsjerte tvers over parkeringsplassen, Geir Ove med hånden på armen min, og stadige - er du helt sikker på at du vil dette?, med sin mest beroligende og fløyelsmyke stemme. Krigersk entret jeg lokalet, som selvsagt ikke hadde trapp, men var tilrettelagt for barnevogner.
Vi beveget oss langsomt gjennom butikken, og kikket såvidt på noen yndige hvite kosedresser i ull, mens jeg kastet nervøse blikk rundt meg. Jeg var livredd for å treffe kjente - noen som i motsetning til oss var ute i lovlig ærend. (For ikke å snakke om skrekkscenarioet der en av de vi møter utbryter - Ja, jeg ser jo at du er gravid.)
Heldigvis traff vi ingen. Og besøket gjorde meg faktisk godt; butikken var ikke det forjettede land den har vokst til i min fantasi, den var snarere litt tarvelig. Og selvfølgelig var det et lurveleven uten like der inne, med barneglam fra lekekroken og babygny fra dypet av barnevogner. Vi var der ikke lenge, men lenge nok til at stedet antok mer riktige proposjoner i hodet mitt. Tomhendte og med lett hjerte forlot vi butikken.
Torsdag denne uken var vi igjen ute for å handle bittesmå plagg til en barselvisitt. Denne gang på H&M på Brynsentret. For første gang tillot jeg meg å dvele ved tanken på at jeg en dag selv skal stå der og vurdere en parkdress opp mot en annen, og kanskje raske med meg en liten trøye bare fordi den er søt. Men først om en stund...! Valget falt på en henrivende kjole i olastoff, med seler og rosablomstrede detaljer ved lommene. Før vi gikk for å betale, bladde jeg raskt gjennom stativet og merket meg at den også fantes i størrelse 12-18 måneder.
Torsdag var vi på Kinakveld i regi av Verdens Barn. Til arrangørenes overraskelse møtte det opp flere hundre mennesker, og selv etter at det ble hentet flere stoler fikk ikke alle sitte. Det var en interessant kveld, med lysbildefremvisning fra Kina, og to foredrag. Et om kinesisk språk og kultur, og et av en professor som har forsket på adopterte barn og skrevet to rapporter om temaet.
Det var særlig dette siste foredraget som grep meg. Nesten alt man leser om adopsjon er preget av stor begeistring og glede, og solskinnshistoriene kommer på løpende bånd. Ikke noe rart i det! Men selvfølgelig er det også utfordringer knyttet til å adoptere barn, og vonde og vanskelige følelser. Kinabarna er som regel litt over et år gamle når de blir adoptert bort, og de fleste har bodd på barnehjem.
De kinesiske barnehjemmene har blitt bedre de siste årene, men selvfølgelig er det langt fra ideelt for barn å bo på institusjon. Foredragsholderen fortalte blant annet at etter overleveringen opplever mange av disse barna å for første gang bli sett, over tid og ikke bare i korte glimt. Dette gjør at barna gjerne forandrer seg mye de første dagene. De kan virkelig blomstre opp, og bli sterkt knyttet til sine nye foreldre i løpet av svært kort tid. Det anbefales derfor ikke at man bruker en vogn [1] der barnet ser fremover i begynnelsen, men en der barnet sitter vendt mot den som triller. Slike konkrete detaljer gjør sterkt inntrykk på meg, og gjør meg usigelig trist.
Mamma hørte en gang en radiodokumentar om adopsjon. En adoptivmor fortalte at hun på forhånd hadde lest at barn som hadde ligget mye og vært overlatt til seg selv uten å bli tatt opp, kunne få flatt bakhode. Da hun fikk barnet i armene kjente hun straks etter - og kunne konstatere at barnet hennes var et av dem.
[1] Tenk at vi faktisk, om en stund, endelig skal kjøpe barnevogn. Og sprinkelseng! Som jeg gleder meg til å gjøre i stand et barnerom.
Da bekreftelsen på adopsjonsformidlingen kom fra Adopsjonsforum, oppdaget jeg at jeg hadde blitt registrert med navnet Kristina. Lite lysten på at søknaden skulle bli forsinket av en så banal grunn (for det er mye byråkrati i denne prosessen), ringte jeg straks for å oppklare saken. Hos AF var de vennlige og hjelpsomme som vanlig, og som jeg sa da vi rundet av samtalen: Det var jo i grunnen godt gjort at de hadde fått resten av navnet mitt riktig!
Ellers vil jeg takke for alle hyggelige tilbakemeldinger jeg har fått i kommentarfelt, på mail, SMS og overalt etter at jeg valgte å publisere adopsjonsbloggen. Det er rørende og overveldende. Tusen takk!
Første forsamtale med barnevernet gikk knirkefritt - tror jeg da. Det ville være en overdrivelse å påstå at vi var spesielt bekvemme eller høye i hatten der vi satt vis a vis to overraskende unge barnevernsansatte. Vi snakket mest om oppvekst, familie og venner, nettverk og forholdet oss imellom. Spørsmål og anliggende man kanskje ikke er så vant til å sette ord på, spesielt ikke til fremmede. Er man for positiv kan det virke som man forsøker å rosemale tilværelsen, mens man jo heller ikke skal være negativ (og det er det da heller ingen grunn til). Jeg lo inni meg da Geir Ove oppga ølbrygging som en av sine interesser. Dette hadde vi snakket om på forhånd, og blitt enige om at han kunne nevne det om det falt seg naturlig. Han fremstilte det på riktig og respektabelt vis - som en kulturell og tradisjonsrik hobby, fremfor Jokke-varianten [1]. Alt i alt tror jeg vi klarte oss ganske bra.
De forespeilet oss at arbeidet med sosialrapporten vil ta to-tre måneder. Hjemmebesøket er berammet først i uke 17, så jeg lar nalen og Nylonvasken i bero så lenge.
[1] (...) For i kjøleskapet hjemme er det øl. Øl, øl, øl, øl, øl, øl, øl, øl, øl!
Etter en lat formiddag innendørs, kom vi oss omsider ut i det fine været. Fordelen med å vente med søndagsturen til langt utpå ettermiddagen er åpenbar: Da har de fleste lykkelige småbarnsfamiliene gått hjem for å lage middag og se barne-TV. Det var fortsatt en del yndlige små som stabbet rundt og kastet loff på ender og gjess, men jeg tenker nok tettheten var betydelig høyere tidligere på dagen. Vi gikk en runde rundt vannet, og etterpå hadde vi piknik på en benk: Ciabatta med guacamole og pragerskinke, og apfelschorle på små flasker.
Jeg merker at jeg nå tillater meg å tenke mye mer på at vi snart er tre. Det gjennomsyrer alle tankene mine, og jeg griper meg selv i å fornemme omgivelsene på barns vis. En kjempestor kampesten til å klatre på, undringen over hvordan den har havnet der når det ikke er noe fjell i nærheten. Hissige gjess som plutselig blir truende (jeg husker hvordan det innimellom kunne bli nifst, så man kastet fra seg brødet og flyktet i sikkerhet bak lange voksenben). Å spise i det fri! Jeg liker godt livet mitt, eller livet vårt, slik det er i dag, men hvilken lykke det skal bli å være tre i alt vi gjør.
Noen spør om jeg ikke synes ventetiden på to år føles uutholdelig lang. Nå vet jeg jo ikke hvordan jeg vil takle den etter hvert, men foreløpig plager det meg ikke. I motsetning til ventetiden vi har vært gjennom tidligere, vet vi jo denne gang at prosessen vi har startet vil føre til at vi faktisk får barn. Det gir meg en stor ro. Det er også godt å tenke på at jeg ikke skal gjennom flere behandlinger, at kroppen min ikke skal utsettes for flere av de fysiske og psykiske påkjenningene et IVF-forsøk innebærer. Og jeg nyter å kunne planlegge frem i tid, uten et lite forbehold om at ting kanskje, kanskje (og forhåpentligvis!) ikke blir noe av. Nå vet vi at vi skal til Baskerland i august, og til Gran Canaria i februar. Og at vi skal til Kina om to års tid!
I går var vi til kontroll hos legen, for å få legeerklæringene, og fylle ut egenerklæringen i hans påsyn. Det rare var at han skulle lytte på hjerteslagene med stetoskop, ble jeg med ett blyg da jeg måtte trekke opp genseren.
Dette er ikke minst komisk tatt i betraktning med hvilken selvfølge jeg tar plass i GU-stolen, og slenger bena opp i bøylene. Jeg har vage minner om en tid der gynekologen måtte mase og lokke: - Kan du komme litt nærmere. Sånn, ja. Og enda litt nærmere. Men etter utallige GUer under utredning og fertilitetsbehandlingen de siste par årene, spretter jeg nå opp i stolen, og aker lukt ned i fjeset på legen med det samme.