På St. Hansaften kom omsider bekreftelsen fra Bufetat! Søknaden er registrert den 31.05.2005, og behandlingstiden er anslått til seks måneder. Jeg har trippet utålmodig til postkassen i flere uker allerede, og etter som tiden har gått, har jeg blitt mer og mer mismodig. Helt unødvendig, selvfølgelig. Jeg vet godt hvor lang behandlingstiden i region øst er for tiden, og at søknaden ikke var kommet bort i posten var jeg også klar over, ettersom jeg ikke klarte å dy meg, men sendte dem en mail. (Idet jeg hadde fyrt den avgårde angret jeg, og så for meg hvordan behandlingstiden ville bli enda lenger, siden saksbehandlerne må bruke tid på å svare på e-post fra utålmodige sjeler som meg.)
Jeg prøver å ikke tenke så mye på at dersom vi hadde bodd et annet sted i landet, og sognet til for eksempel region midt- eller sør, kunne behandlingstiden vært nede i to måneder. At det er så store variasjoner regionene i mellom føles veldig urettferdig. Det er ille nok å tenke på at søknaden nå skal ligge urørt hos Bufetat i nesten seks måneder.
En annen strek i regningen var at vi fikk selve skjemaet for adopsjonssøknaden i retur fordi den ikke var underskrevet av barnevernet. Det hadde de glemt, blæh! Dette skulle imidlertid ikke ha noe å si for behandlingstiden bare Bufetat mottok den raskt, så mandag skal jeg til barnevernet og få underskrift på søknaden.
I dag har vi gått halvannen mil i skogen. På Rustadsaga spiste vi is, sammen med cirka syv tusen andre mennesker. De hadde alle sammen medbragte barn eller barnebarn, mens vi satt der i vår sedvanlige tosomhet. Dette pleier vanligvis å gjøre meg gretten/trist/bitter/nedstemt/sur. Men nå merker jeg at vissheten om at også vi kommer til å være tre snart, gir meg ro og harmoni. Kanskje ikke neste sommer, men i hvert fall sommeren deretter...!
Så vi hygget oss med å kikke på vogner i stedet. Å glane på barnevogner er en vane vi har lagt oss til i det siste, og spørsmålene er mange: Hvor stor er hun når vi får henne? Vi vil vel neppe trenge dypvogn? Tre eller fire hjul? De fleste sportsvogner later til å være konstruert slik at barnet kikker fremover, men mange av dem kan kanskje vendes? Det føles godt å snakke om barnet vårt også på det praktiske planet.
Med ett kløp Geir Ove meg i armen, og pekte diskret ned på veien. Der kom det en liten familie, anført av en kineserpike på rosa sykkel. Vi stirret taust etter dem. Jeg ble glad og opprømt, og helt varm inni meg, men måtte også blunke bort en tåre.
I dag ringte jeg IVF-klinikken på Ullevål, for å fortelle at vi har bestemt oss for å adoptere, og følgelig ikke skal gjennomgå flere forsøk. Den travle sykepleieren, som ofte er litt stresset på telefonen, ble kjempeglad på våre vegne. Hun gratulerte meg med så varm stemme at tårene steg i øynene mine. Jeg benyttet anledningen til å takke for svært god og hyggelig behandling.
De siste årene har jeg bragt i erfaring hvor stor forskjellen er mellom privat og offentlig helsetjeneste. For eksempel har fertilitetssenteret på Ullevål én times telefontid om dagen. Da er naturlig nok pågangen kolossal. Man havner ikke engang i telefonkø, men må ringe om igjen og om igjen til man (forhåpentligvis) kommer gjennom. Ved den private klinikken jeg også har frekventert, er det derimot én time om dagen telefonen er stengt - nemlig når de spiser lunsj.
Men dette har ikke de som jobber på Ullevål noen skyld i, og ut fra ressursene de har, gjør de en flott jobb! Jeg har blitt møtt med stort engasjement, omtanke, hjertevarme og interesse av leger, sykepleiere og bioingeniører.
Det eneste jeg har å utsette på Ullevål er at de er svært gnitne med smertestillende under egguthenting i forhold til andre klinikker. Og så beliggenheten, da: Fertilitetssenteret ligger i første etasje i bygningen som huser kvinneklinikken. Dermed er man dømt til å trenge seg forbi sprenggravide, vaggende vordende mødre og stolte, nybakte fedre på vei inn til legen.