I dag hørte jeg om et par som fikk sin godkjenning fra region øst etter bare 19 uker! Det betyr at behandlingstiden i regionen er kortere enn den har vært på lenge. Jeg er for eksaltert til å telle, men selv med mine begrensede matematiske evner, regner jeg raskt ut at 19 uker er betydelig kortere tid enn de seks månedene vi ble forespeilet. (Det er vel en viss mulighet for at behandlingstiden øker noe i forbindelse med ferieavvikling hos Bufetat i sommer, men likevel...)
Den uken vi kommer hjem fra Barcelona har vi ventet i 12 uker. Da er det faktisk på høy tid å begynne med dokumentinnsamlingsrunde nummer to. Hei fallera!
Etter halvannet års opphold på grunn av IVF-behandlingen, kan jeg endelig gi blod igjen. Man kan ikke gi blod når man er under fertilitetsbehandling, aller mest av hensyn til en selv. ("Du trenger blodet ditt selv for å være best mulig rustet", sa de til meg da jeg meldte meg til tjeneste.) Det viste seg også at det var et halvt års karantene etter avsluttet behandling, for at alle hormonmedikamenter jeg har proppet i meg via nesespray og sprøytespisser skulle være ute av kroppen.
En fordel med IVF-kjøret jeg har vært på de siste par årene, er forresten at jeg mindre enn noengang er redd for sprøyter og stikk. Utallige blodprøver, Puregon-sprøytene Geir Ove har stukket i maven min, samt den ikke akkurat behagelige prosedyren der eggsekkene punkteres med en nål, og eggene suges ut av kroppen, har gjort at terskelen for hva jeg oppfatter som ubehagelig har blitt ganske høy.
Alt dette er nå et avsluttet kapittel - å, det kjennes så godt! - og i dag har jeg latt meg tappe for en halv liter blod hos Røde Kors. På veien bort bestemte jeg meg for å velge et Mummi-krus til barnet vårt i blodgivergave. Dessverre var de tomme for disse krusene, så det en ryggsekk til meg selv i stedet. Jeg gir imidlertid blod hver tredje måned, så jeg skal nok rekke å skaffe et krus før lille Ull kommer til oss.
Egen barndom og oppvekst er et sentralt tema under samtalene med barnevernet som danner grunnlaget for sosialrapporten. Da det kom frem at jeg har skilte foreldre, fikk jeg en hel del spørsmål om skilsmissen og hvordan jeg taklet den, den gang og nå.
Jeg var ganske liten da mamma og pappa ble skilt - bare fem år gammel. Derfor er det kanskje ikke så rart at det skurrer når jeg nå skriver mamma og pappa. Det har så lenge jeg kan huske hett mamma og Bjørn eller pappa og Trine. Konstellasjonen mamma og pappa husker jeg kun i flyktige, løsrevne glimt.
Men jeg kan huske at jeg lenge hadde et sterkt ønske om at mamma og pappa skulle bo sammen igjen. Det var et overordnet og uutalt ønske, på et helt annet plan enn dukkevognen eller Mon Ami-bamsen jeg ønsket meg. Selv om jeg visste at det ikke ville skje, håpet jeg likevel, omtrent som da farfar døde: Jeg var akkurat stor nok til å forstå, men likevel så liten at jeg hadde et barnslig håp om at han skulle komme tilbake igjen. At han en dag plutselig skulle hente meg på skolen, sånn som han hadde gjort den siste gangen jeg så ham.
Jeg vet ikke helt når ønsket om at mamma og pappa skulle bo sammen igjen gikk over, men jeg vet at det ikke var til forkleinelse for de nye menneskene i livet mitt. Det handlet ikke om dét.
Jeg husker også savnet av den jeg ikke var sammen med. Spesielt i høytider, som på julaften. En liten del av meg lengtet alltid etter den foreldren som ikke var der, og det var både sårt og gledelig når vi snakket sammen i telefonen sent på kvelden, etter at pakkene var åpnet. Jeg pleide å gi den fineste presangen til den jeg ikke var sammen med. Mamma hadde således flaks, og endte opp med det fineste jeg noen gang laget på sløyden - en gild lampefot jeg hadde hatt i dreiebenken - fordi det var pappas jul det året.
Sommerferien var alltid delt i to; fire uker hos mamma, og fire uker hos pappa. Da dagen for skifte opprant, var jeg alltid helt på styr, og gledet meg kolossalt til gjensynet med den andre. Jeg husker spesielt godt en gang pappa skulle hente oss etter fire uker på hytta. Jeg sirklet rastløst rundt etter frokost, og ventet og ventet. Det er nesten ikke til å tro hvor sakte tiden går når man er barn og venter på noe.
En stund satt jeg reiseklar inne i stuen. Nå var det nok rett før pappa kom, det hadde mamma forsikret meg om. En mygg surret, og slo seg ned på underarmen min, på baksiden der huden er tynnest. - Hvis jeg bare lar den stikke meg nå, tenkte jeg, overtroisk på barns vis - så vil pappa komme med en gang den er ferdig. Jeg så myggen sakte fylles med blod, den ble større og større. Med ett hørte jeg bilen i innkjørselen. Jeg føyset myggen unna så blodet skvatt, og stormet nedover gressbakken. - Pappa! Myggstikket ble enormt, slik det blir når man avbryter myggen midt i akten, og snabelen blir sittende igjen i huden. Jeg tror det er det største myggstikket jeg har hatt noen gang, og jeg glemmer det aldri.
Det var pussig at jeg brukte Midt-Norge som eksempel på en region der Bufetat har kort behandlingstid i forrige innlegg. For litt siden fikk jeg nemlig vite at de som bor i Trondheim må vente i ni måneder før barnevernet starter arbeidet med sosialrapporten. (Ni måneder er ikke så rent lite symbolsk i denne sammenheng, som man kanskje kan forstå.) Ni måneder fra man henvender seg til kommunen, til første møte! De har ikke god nok kapasitet til å ta unna adopsjonssøknadene, så det er kø for i det hele tatt å komme i gang. Dette må være fryktelig frustrerende - som om ikke adosjonsprosessen er lang nok fra før av.
Jeg skal derfor ikke mæle et ord mer om behandlingstiden i region øst (denne uken, i hvert fall).