Fra to til tre

Glede, sorg og livets gang

Noen ganger skulle jeg ønske jeg skrev adopsjonsbloggen anonymt. For enkelte følelser er jeg ikke stolt av å ha. Faktisk vil jeg helst ikke vedkjenne meg dem, annet enn overfor spesielt innvidde.

Jeg har nettopp fått en nevø, og i går var vi på klinikken. Jeg hadde både gledet og gruet meg til besøket. Men det gikk over all forventning! Den lille var rørende yndig og hjelpeløs, og utrolig vakker. (Jeg vet mange mener at nyfødte ikke er vakre, men denne var faktisk det.)

Etterpå har jeg imidlertid hatt det ganske vondt. Som jeg har fortalt tidligere, har jeg forsonet meg med tanken på at vårt barn blir født av en annen kvinne, på den andre siden av jordkloden. At lille Ull ikke vokser under mitt hjerte, men i det, som det står et annet sted på siden her.

Ja, ikke bare har jeg forsonet meg med tanken; jeg kjenner glede ved det! Jeg har sogar begynt å spise p-piller igjen, for å være sikker på at det ikke skal komme noe mellom oss og lille Ull. Det kjennes temmelig absurd, men gir meg trygghet og ro i sinnet.

Men da jeg så på de bitte, bitte små fingrene til lille Brage! Da jeg kjente hvor forunderlig lett han var, og hvor myk huden hans var - da kjente jeg at jeg har et lite hjørne av sorg i meg fremdeles.

(...) Vi fick ju aldrig se på nära håll hur gula äpplen blir gula äpplen. Att grannen får gula äpplen är ju alltid en tröst och där kan vi ju se hur det går till (...), heter det i Det röda äpplet. Men dette har aldri vært noen trøst for meg. Snarere en litt sår påminnelse om det jeg aldri selv skal få oppleve.

- Det var først da vi fikk barnet vårt at all smerten forsvant, hørte jeg en adoptivmor si en gang. Jeg tror og håper min sorg vil fordufte på samme måte. Det får meg til å tenke på siste vers av Baz Luhrmans Everybody's Free (To Wear Sunscreen):

(...) wiping it off, painting over the ugly parts, and recycling it for more than it's worth.

Siste

Mail fra Adopsjonsforum:

Dokumentene deres var i orden og blir nå legalisert. Dere får beskjed når de sendes til Kina om 2-3 uker.

Hurra! Dermed får vi i hvert fall DTC før årssikftet, og kanskje LID også. Dette hadde jeg aldri våget å håpe på.

På oppfordring

Omsider fikk vi ferdig bildepresentasjonen som skal sendes sammen med søknaden til Kina. (Legg merke til at vi bruker den spektakulære vestlandsnaturen for alt den er verdt. Det kan i hvert fall ikke skade vårt kandidatur.)

Bryllupsdagen 11. juni 1999


Geir Ove. Lunsj på terrassen hjemme.


Kristiane. Vi bor høyt over Oslo sentrum, med god utsikt over byen.


Geir Ove. Vi er på fisketur i skogen, like ved der vi bor.


Geir Ove ved bærbuskene på familiegården i Valldal.


Sommerferie på Vestlandet. Kristiane ved Geirangerfjorden.


På fjelltur, noen kilometer fra Geir Oves barndomshjem.


På terrassen en sensommerdag.


Utenfor huset vi bor i.


Lunsj på kjøkkenet med Kristianes bror.


Kristiane med nybakt ferskenpai.


Vi har besøk av svigerinne og svoger.


Geir Ove ved PCen.

Dokumentinnlevering

Omsider kom politiattestene i posten, og dermed var alle dokumentene klare. Jeg ville egenhendig levere dem, og oppsøkte AFs kontorer i øs-pøs-regnvær. Konvolutten ble overrakt damen i resepsjonen, og hun ga seg straks til å logge og registrere inn søknaden. Det var da betryggende! Selv ble jeg stående og tråkke. Jeg fomlet litt med paraplyen, og kikket på alle fotografiene som hang på veggen i store rammer.

Jeg har sett liknende tidligere. På begge fertilitetsklinikkene jeg vanket ved, hang bildene av mirakelbabyene tett i tett. Noen ganger var det løfterikt å se på dem: - Det er tross alt mange som får det til! Andre ganger var det bare vondt: - Alle får det til bortsett fra oss. Fotografiene av små, mørkøyde barn hos AF gjorde meg rislende forventningsfull og glad.

Resepsjonisten kremtet, og lurte antakelig på hva jeg nølte etter. - Ville du kanskje snakke med en saksbehandler?, spurte hun. Men det var det strengt tatt ingen grunn til. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men overleveringen av papirer, dokumenter, attester og bilder var langt mer rutinemessig enn jeg hadde forventet. Jeg sa farvel, og på vei ned trappen måtte jeg le av meg selv. Selvsagt er dette rutinemessig for de som jobber hos AF.

Det viktigste er at søknaden er levert. Nå skal den innom UD, den kinesiske ambassaden og Notarius Publicus for legalisering. Om tre-fire uker får vi DTC!

Veien videre

Etter godkjenningen fra departementet har vi slett ikke hvilt på laurbærene. Det er en rekke dokumenter som skal samles inn:

- Fødselsattester
- Vigselsattest
- Arbeidsgiverattester
- Legeattester
- Vandelsattester

De fleste av disse attestene leverte vi også tidligere i prosessen, men nå må de skaffes på nytt. Sosialrapporten skal legges ved, samt den gilde godkjennelsen fra myndighetene.

Den tidligere omtalte fotopresentasjonen volder meg fremdeles et visst besvær, men begynner nå å ta form. Vi har vært gjennom en grundig helsesjekk, og tatt alle mulige prøver. Videre skal vi sette opp en økonomisk oversikt (det vil si Geir Ove skal gjøre det; jeg har tallvegring, og er glad for å slippe å ha noe med dette å gjøre).

Men viktigst av alt: Vi skal skrive et personlig søknadsbrev til CCAA. Dette brevet skal gi kinesiske myndigheter et første inntrykk av hvordan vi vil bli som foreldre. Det ligger allerede en del føringer for hva som skal være med, og i hvilken rekkefølge.

Blant annet må vi fortelle litt om hvordan vi bor, hvorfor vi ønsker å adoptere og hvorfor vi valgte Kina. Vi må forsikre at barnet vi få de samme rettigheter som et biologisk barn, at det vil få en sunn oppdragelse og utdannelse. Selvfølgeligligheter alt sammen, likevel griper det meg på et vis. Kanskje spesielt ett av av punktene:

(...) en forsikring om at dere ikke vil forlate eller mishandle barnet.