Det har vært en ganske tung vinter. Mørke morgener, frustrasjon over økt ventetid i Kina, mistrivsel på jobb, og overdrevent mye sne. Det har kort sagt vært mye tomhet og jag etter vind.
Når jeg den siste uken har gått hjem fra jobb med solen midt i fjeset, til lyden av sne som smelter høylytt rundt meg, har jeg imidlertid tenkt at det kan bli annerledes fremover.
Jeg kjenner at jeg kan klare å ta meg selv i nakken. Selvfølgelig vil jeg vente og lengte, men jeg vil ha fokus på å leve litt mer her og nå. Glede meg over våren med stadig lysere kvelder, og nyte sommeren som vi - økt ventetid til tross - med stor sikkerhet kan si blir den siste vi bare er to.
Kanskje til og med forsøke å nyte det at vi bare er to enn så lenge, og dermed har stor frihet. Imens er vi jo også to til å snakke om og glede oss over det som skal komme. Fabling om livet etter at lille Ull har kommet til oss er en utømmelig kilde til gode samtaler.
I morgen tidlig reiser vi til New York. En uke på Manhattan. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted å innlede denne nye ventefasen.
Så lenge jeg kan huske har jeg innimellom - ikke ofte, kanskje et par-tre ganger i året - drømt at jeg har fått barn. Ikke dagdrømt - det gjør jeg stadig vekk - men drømt mens jeg har sovet. I drømmen har jeg sittet med et spedbarn i armene, og jeg har kjent en intens lykkefølelse.
Det er en følelse som ikke kan sammenliknes med noe jeg har kjent i virkeligheten. En stille tilfredshet, en frydefull harmoni og gjennomsyrende glede. Følelsen har sittet i kroppen når jeg har våknet, og jeg har tenkt at slik kommer jeg til å kjenne det den dagen jeg får barn.
De siste gangene jeg har hatt denne drømmen, har jeg imidlertid ikke holdt et spedbarn. I armene har jeg hatt et litt større, mørkhåret barn, som jeg har holdt tett inntil meg. Gleden og ømheten har vært den samme. Jeg hadde denne drømmen i natt, og lykkefølelsen sitter fremdeles i meg, som en løfterik, sitrende forventning.
Michael Douglas har latt seg intervjue av GQ, og VG bringer høydepunktene videre. Blant annet dette:
- Jeg skjønner meg ikke på Brad Pitt som forlot denne vakre kvinnen (Jennifer Aniston) for å gå og bære foreldreløse barn for Angelina Jolie, lyder det nådeløst fra Michael til bladet GQ.
Foreldreløse barn?!! Ytterligere kommentarer er overflødige.
Jeg skjønner egentlig ikke at jeg gidder å henge meg opp i det engang. For det første faller uttalelsen til de grader på sin egen urimelighet, og dessuten er jeg så gammel i medieovervåkningsbransjen at jeg burde vært langt mer blasert. Faktisk hender det kolleger undres over at jeg fremdeles lar meg provosere av tabloide oppslag og journalister som ikke kan skrive. Eller, som i dette tilfellet: Idioter. Men det er da noe herlig forfriskende over å hisse seg opp og la blodet bruse!
Søndag var det nøyaktig tre måneder siden LID. Det betyr at vi kunne vært halvveis i den siste innspurten, hadde ventetiden vært slik vi ble forespeilet da vi sendte papirene til Kina.
Men sånn som ventetiden har økt i det siste, var det ingen grunn til å feire. Tvert imot støvsuget jeg mismodig internett for Kina-rykter, og fant blant annet et fra Sverige. En av de svenske adopsjonsforeningene har varslet sine søkere om at ventetiden kan komme til å bli opp mot 18 måneder.
ATTEN MÅNEDER!
Det er et helt år lenger enn det vi håpet og trodde på en stund. Og det er tungt at vi tre måneder etter at vi jublet over LID, er lenger unna målet. Mye lenger! En jente på et forum for adoptanter jeg vanker på, sammenlikner det å måtte forholde seg til den økte ventetiden med et maratonløp:
(...) målstreken trekkes tilbake for hver gang du passerer en målingsstasjon (som er tildelingene), og mens du trodde at det f.eks. var 3 mil (måneder) igjen, så finner du ut at det er fortsatt 3 igjen når du runder neste runde (neste tildeling) osv. Og du blir bare mer og mer sliten, men løper og løper (for en eller annen gang MÅ du jo bare komme i mål), men nei, etter neste runde du fullfører er målet blitt trukket enda lengre bakover... Men akkurat som når du går i fjellet og er fryktelig sliten, sånn at du bare har lyst å legge deg ned, så kommer ikke målet nærmere med mindre du fortsetter å gå. Men andre ord, det er bare å fortsette å vente, vente, vente, vente... og løpe maratonen videre.
Akkurat sånn føler jeg det. Jeg hadde begynt å innstille meg på et år nå, og nok en jul uten lille Ull. At det kanskje skal komme nok en sommer før vi blir tre - det er for hardt å tenke på akkurat nå.
Men det er ikke annet å gjøre enn å stå løpet ut. Selv om vi under løpet innimellom er så forkomne, motløse og slitne at vi sleper føttene i bakken, får vi den fineste premien når vi omsider passerer målstreken.