En ikke ubetydelig del av ventetiden tilbringes på nett, surfende etter sider om adopsjon og om Kina. Jeg er aktiv på et forum der man kan utveksle erfaringer og få svar på spørsmål, og ikke minst: Treffe folk i samme situasjon! I det virkelige livet kjenner jeg ingen som skal adoptere, og jeg har stort utbytte av å bli kjent med andre som er i adopsjonsprosessen, eller som har adoptert.
Jeg har også stor glede av private hjemmesider, adopsjonsblogger, forskningsrapporter, faglige artikler, og forskjellige adopsjonsforeningers nettsider.
Danske AC Børnehjælp har flotte og informative sider. I denne artikkelen om ventetid, fant jeg blant annet en lettfattelig og god forklaring på hvorfor ventetiden øker så dramatisk i Kina:
Lige nu står vi med en ventetidsproblematik, der rammer mange af vores familier. Ventetiden på at få et barn fra Kina stiger markant. Og vi har desværre al mulig grund til at forvente, at stigningen forsætter i fremtiden. Årsagerne kender vi endnu ikke til bunds. Vi ved, at antallet af udenlandske Kina-ansøgere er fordoblet i de seneste år. Sikkert er det også, at der er færre forældreløse kinesiske børn, end der var bare for et år siden. Tilsyneladende er der også markant flere kinesiske familier, der ønsker at adoptere. Set ud fra et humanitært synspunkt en god udvikling. Men for vores familier på Kina-ventelisten er det svært at se det positive.
Det aller tøffeste, synes jeg, er usikkerheten den økte ventetiden skaper. Det finnes ikke noe håndfast informasjon, annet enn at ventetiden øker, og trolig vil fortsette å øke. De siste månedene har jeg ofte tenkt at det hadde vært lettere om vi fikk vite at det var for eksempel to år til vi fikk tildeling. Det hadde vært brutalt, men så hadde vi i hvert fall det å forholde oss til. Dette beskrives også godt i artikkelen:
At vi ikke kan sige noget sikkert om, hvor meget ventetiden vil stige, er næsten ikke til at bære. Uvisheden er den aller, aller værste partner ventetidsprocessen. Det er ikke så meget længden af ventetiden, der i sig selv er skræmmende. Det er uvisheden. Jo mere forudsigelig og præcis, man har forventet, at processen ville være, jo værre er det, når uvisheden og usikkerheden for alvor tager plads i ens formidlingsproces. Det gør den desværre for vores Kina-ansøgere lige nu.
Men det er ikke bare nedslående nyheter å finne. En av AC Børnehjælps medarbeidere har nylig vært i Kina, der hun blant annet fulgte en hentereise til Fujian-provinsen. Jeg blir bare ikke lei av å lese den flotte historien og se på bildene. (Ved å følge linken nederst på siden kan man lese om en annen hentereise fra 2004. Svært tankevekkende og gripende.)
Denne uken er det ventet at CCAA vil oppdatere nettsiden sin, og avsløre hvilken dag som blir cut off denne måneden. Ryktene er som vanlig mange, og de spenner fra at kun 31. mai er med [1], til at de med LID til og med 16. juni vil få tildeling i denne omgang. Sistnevnte er et spansk rykte, og de viser seg ofte å være alt for optimistiske, dessverre.
I denne lange fasen av prosessen, der vi ikke skal gjøre noe utover å vente, er det lett å føle at det ikke skjer noe. Når ryktene begynner å koke i slutten av måneden, er det lett å la seg rive med av spekulasjonene. Endelig litt action! Og det er deilig også, å kjenne håpet stige og gleden boble. Dessverre har jeg foreløpig ikke hatt gleden av å bli positivt overrasket over cut off. Det siste halvåret har stadig kortere LID-perioder kommet med. Men før eller senere må det snu!
For de med LID i begynnelsen av juni, er spenningen til å ta og føle på. Vil de får tildeling nå, eller må de vente en måned til? For oss med LID i desember er det ikke like dramatisk. Det er selvsagt svært interessant å følge utviklingen - det har jo i aller høyeste grad betydning for når vi får tildeling. Men siden dette fremdeles er såpass langt frem i tid, er ikke spenningen like ulidelig. Den er mer fornøyelig, litt som en Idol-finale hver måned.
[1] Da jeg forrige måned skrev:
Så hva kan vi forvente i neste måned? At kun de med 31. mai får tildeling?
... så var det faktisk en oppgitt, matt spøk. Et forsøk på å skissere et i verste fall-scenario, for å deretter bli positivt overrasket. Om det virkelig blir slik at kun én LID er med denne måneden, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte.
Oppdatering 25. april: Cut off ble 6. juni! Det vil si at syv dager ble med denne måneden, mot fem sist. En liten forbedring, der altså, og langt bedre enn om cut off hadde blitt 31. mai.
NRK2 sender for tiden repriser av den danske dokumentarserien Når storken svikter.
Vi fulgte med sist den gikk også, mens vi fortsatt var i IVF-prosessen. Jeg fant serien svært gripende den gang, og det var flott å se den mens tanken om adopsjon fortsatt lå til modning.
Men nå var det enda sterkere å se programmet! Tårene silte fra første stund, men bare fordi det er så fint. Storken har vist seg både svikefull og lunefull de siste årene, men den skal få en hjertelig mottakelse når den til slutt innfinner seg!
NRK2 søndager klokken 20:55.
På oppfordring redegjorde jeg for den økte ventetiden i Kina, og forklarte litt om årsakene. Da jeg var ferdig strøk hun seg over den allerede godt synlige maven. Deretter ga hun seg til å fortelle om en TV-dokumentar hun hadde sett, fra et kinesisk barnehjem: - Inne på et rom lå en jente som var lagt der for å dø. Ingen av de ansatte gikk inn til henne, og det var de andre barna som ga beskjed da det skjedde. Og så videre, og så videre, jeg orker ikke dvele ved detaljene.
Jeg klarte ikke annet enn å matt svare at dette på ingen måte hørtes ut som standarden på de fleste kinesiske barnehjem, og så skifte samtaleemne.
Men etterpå! Først ble jeg utrolig lei meg. Og så ble jeg sint! Og med sinnet kom jeg på en del beske, ufølsomme svar jeg kunne kommet med. For eksempel fortellinger om sene aborter, skrekkelige syndromer, eller krybbedød (- risikoen er jo større dersom mor har røkt i svangerskapet, vet du).
Men jeg er glad jeg lot være. Derimot skulle jeg gjerne ha gitt henne et realt gråteanfall i fanget. Et med ukontrollerte, langtrukne ul, og snørr og tårer i fri flyt. Da vi holdt på med IVF-behandling drømte jeg om å servere slike anfall til de som flåsete spurte: - Er det ikke snart på tide at det blir småfolk hos dere? eller liknende.
Jeg visste at denne månedens cut off-dato ville bli offentliggjort av CCAA mens vi var i New York, og det var med stor spenning jeg logget på nettet straks vi var innenfor døren.
For en skuffelse! Det viser seg at de aller mest pessimistiske ryktene som verserte før jeg dro, holdt stikk. Cut off ble 30.05.05. Det betyr at usle fem dager er med denne gang.
Dette skrev jeg forrige måned:
(...) Jeg sukket av skuffelse og mismot da jeg bragte i erfaring at cut off ble 25.05.05. Vi kinaadoptanter ønsker så inderlig at de skal sette opp tempoet igjen, og begynne å nærme seg månedspuljer. Men denne cut off'en er faktisk enda mer nedslående enn de siste måneders små runder: Kun 12 dager er med denne gangen.En liten trøst er det at de som har greie på det sier at tildelingsrunden etter kinesisk nyttår alltid er liten, siden de har hatt ferie og CCAA har holdt stengt. Dermed er det bare å krysse fingrene for at neste tildelingsrunde vil ha cut off langt ut i juni.
Juni?! Ikke engang resten av mai ble med i denne omgang. Ryktene vil ha det til at rekordmange har LID 31. mai. Så hva kan vi forvente i neste måned? At kun de med 31. mai får tildeling?
Fortsetter det i dette tempoet, får vi tildeling om 24 måneder. Om to år! Og det er endatil et optimistisk anslag, som forutsetter tildelingspuljer på ti dager, ikke fem dager som det altså var denne måneden.
Jeg tviholder imidlertid på min nye og litt saktmodige vente-policy, og blir egentlig mer resignert enn fortvilet.
Dessuten verserer det et annet rykte om dagen, som jeg mye heller vil tro på: Det sier at kinesiske myndigheter ikke ønsker at ventetiden skal overstige et år, og at de vil sette inn tiltak for å sørge for at den ikke blir noe særlig lenger enn dette. Gamle travere i adopsjonsmiljøet forteller at dette har skjedd før, når ventetiden i Kina har økt dramatisk.