Det er sommer, og høysesong for jovial naboprat over havegjerdene (slik lever vi her på toppen av byen). Her hjemme har det dukket opp en intern spøk, som dreier seg om hvor lang tid det går før jeg penser samtalen inn på at vi venter barn fra Kina.
Det tar meg ikke mange minuttene:
- Om vi skal på ferie? Nei, vi skal være hjemme i hele sommer. Du skjønner, vi skal adoptere, og en stund så det ut til at vi skulle reise på sensommeren. Dermed tok vi ferien tidlig i år, og har allerede vært i... (... på dette tidspunktet har jeg som regel blitt avbrutt med lykkeønskninger og spørsmål.)
- Ja, nå holder vi på mye i haven, gitt. Du skjønner, til neste år spørs det om vi får så mye tid til slikt fordi... osv... osv...
Ganske latterlig. Men jeg klarer rett og slett ikke å dy meg. Jeg er på sett og vis så stolt - eller ikke stolt men kry, eller kanskje heller glad - at jeg slett ikke klarer å holde tann for tunge om dette temaet hjertet flommer over av. Glad og begeistret og forventningsfull. Fortvilet innimellom (fordi vi må vente så lenge) men først og fremst (i hvert fall i de gode periodene), først og fremst frydefull.