Det er straks symbolske ni måneder siden papirene våre ble sendt til Kina. Hadde ventetiden holdt seg slik den var da, hadde vi antakelig fått forespørsel om barn nå, og hatt kort tid igjen før vi skulle legge ut på Den Store Reisen.
Nå har vi riktignok i lang tid visst at det ikke ville bli noen hentereise på sensommeren likevel. Vi har hatt rikelig med tid til å rekalkulere. Likevel blir jeg litt trist av å tenke på det. Håpet og forventningene var så høye. Og de er jo fortsatt det, men jeg må innrømme at det røyner på innimellom.
Hele tiden spør folk om hvordan det går med prosessen. - Har dere hørt noe mer? og - Er det lenge til dere får barn? Og jeg setter stor pris på at folk engasjerer seg. Dette er jo noe jeg liker å snakke om, det blir mer virkelig da.
Likevel kan jeg innimellom ikke fri meg fra følelsen av at det aldri vil skje. At det hele bare er noe vi har funnet på for at ikke sorgen skulle ta overhånd. En falsk og fattig trøst, noe som aldri vil bli virkelighet. Når jeg for attenhundreogtreogåttiende gang svarer at: - Det er nok fortsatt lenge til, dessverre. Ventetiden øker og øker. Nei, vi vet ikke noe mer enn det. Det er særlig da får jeg denne beklemmende følelsen av at det aldri vil bli noe av.
Men på sitt beste kan ventetiden også være kriblende, spennende, positiv og god. Det er nesten litt som å være nyforelsket: Hvis man har glemt iPoden eller boken hjemme, og må ta t-banen uten noen form for adspredelse, er det ikke så farlig. Man kan alltids drømme seg bort og la tankene vandre til dette altoverskyggende, fantastiske som skal skje. Som faktisk kommer til å hende, som faktisk vil bli virkelighet - i løpet av 2007. Men, som en av verdens største poeter sier det: Time passes slowly when you're lost in a dream...