Fra to til tre

Vi har vært hjemme i nesten en måned. I morgen fyller Ulrikke to år. Hun er illsint, strålende glad, forfengelig, energisk, glad i makrell i tomat, høylytt, og har ett smilehull på venstre kinn. Ikke helt ulik sin mor, altså. (Men hun er mye søtere.)

To ble tre til slutt. Jeg avslutter denne bloggen nå, nesten på dagen tre år etter at jeg begynte å skrive her. Tusen, tusen takk til alle som har fulgt med, og kommet med kommentarer og oppmuntringer underveis. Engasjementet har vært utrolig hyggelig og rørende.

Ulrikke kom til slutt

Om jeg kan få være så pompøs, vil jeg gjerne dedikere dette innlegget til alle som fortsatt venter. Jeg har ikke annen trøst å komme med enn at det er sant som alle sier: Når tildelingen kommer er alle gjenvordigheter og frustrasjoner over. Man fylles i stedet av takknemlighet over at det tok akkurat så lang tid, at man fikk akkurat det barnet. Det er bare å holde ut. Og glede seg!

Varm velkomst

Sånn så forresten ytterdøren ut da vi kom hjem fra Kina:

Det var de søte naboene som hadde vært på ferde.

Vinter-Ulrikke

Ulrikke virker ikke spesielt begeistret for den norske vinteren (og det kan jeg godt forstå). Eller, jeg tror egentlig at hun takler kulden og det isete underlaget ganske greit, men hun blir nokså gretten av å ha på seg vinterdress. Det er tydelig at hun ikke er vant til å ha på seg tykke klær. Lue går til nød, selv om hun vrir seg rundt i den når hun blir frustrert (og blir enda mer frustrert når hun får den ned i ansiktet. Selv om det er selvforskyldt.). Å ta på henne votter er å be om bråk.

Jeg forsikrer henne stadig om at vi er på vi mot varmere tider. Jeg gleder meg selv også.

Men hun har også sine harmoniske stunder i vinterhabitt:

Frøken Fryd

To har blitt tre, og jeg har omsider (etter mange oppfordringer), strøket over punktet "hentereise" i margen. Jeg kommer til å avslutte denne bloggen om ikke lenge. (Men det blir nok plass til Ulrikke i den andre bloggen min.)

Livet med Ulrikke er en fest og en fryd. Hun er stort sett blid og leende, eller også aldeles rasende. (Hun fyller jo snart to år, og trassen har åpenbart gjort sitt inntog.) Å være mamma overgår alle mine forventninger (og ingen skal komme og si at forventningene var lave).

Mange etterlyser bilder, og jeg er ikke vond å be.

Ulrikke er hjemme!

På hjemvei

Nå reiser vi hjem! Det skal bli utrolig godt. Samtidig er det litt vemodig. Det har vært fantastiske 14 dager i Kina. Jeg har aldri tidligere kjent meg så fortvilet og utslitt som på denne reisen. Men jeg har heller aldri opplevd slik lykke.

Det føles også litt trist å skilles fra resten av gruppen. Jeg har et sentimentalt hjerte, og føler meg knyttet til de som jobber på Meny på Tveita og sjåførene på 69-bussen. Så jeg kommer nok til å svelge noen tårer når jeg skal ta farvel med disse menneskene jeg har opplevd så mye sammen med.

Vi er vel rundt 50 små og store på denne turen. En fantastisk gjeng, som jeg har ledd med og delt bekymringer med i to uker. Det føles som et liv siden vi møttes på Gardermoen. Det har vært mye moro også. Enkelte morsomheter går igjen, og er like gøyale hver gang.

For eksempel når man etter et måltid skryter at at ens barn har spist opp all risen sin, og det på egenhånd. Da er det obligatorisk at personen man skryter til svarer: - Fft. Det gjorde da vår også. Med pinner!

Eller hvis ens eget barn har holdt det gående med illskrik hele formiddagen, og omsider har blitt stille. Når så et av de andre barna bryter ut i gråt, sier man halvhøyt ut i luften: - Jeg hater folk som ikke kan få barna sine til å holde fred. _Hater_ det!

Ulrikke viser forresten stadig nye kunster. I dag klarte hun å åpne en pakke rosiner helt på egenhånd:

Se, hun smiler

Endelig!

... og jeg som trodde hun ikke kunne bli søtere enn hun allerede var.

Koalabjørnungen

Vi reiste til pandaens hjemland, og fikk en koalabjørn.

Ulrikke vil bæres hele tiden, og henger på oss som en koalabjørn. Det er tungt og strevsomt, men utrolig hyggelig også.

God natt

Det er nesten midnatt i Beijing, og på høy tid å gå til sengs (skjønt Ulrikke har godt sovehjerte, og har ikke for vane å starte dagen før syv-halv åtte).

Man skulle nesten tro at jeg iscenesatte disse bildene av Ulrikke og den etter hvert mye omtalte teddybjørnen. Men det gjør jeg altså ikke; motivene oppstår helt av seg selv!

Tusen, tusen takk for alle hyggelige hilsener og kommentarer, både her og på mail.

Første steg på reisen hjem

Vi er "hjemme" i Beijing igjen, etter seks dager i Guangzhou. Vi har hatt Ulrikke i fem dager. Det føles som bestandig. For en tåreperse som meg var det sterkt å tenke på at Ulrikke i dag reiste fra Guangdong. Provinsen der hun er født, og som hun antakelig aldri kommer tilbake til.

Vi var også spente på hvordan flyturen ville gå. Den var på mange måter å anse som en generalprøve før Den Lange Reisen Hjem på torsdag. Det gikk over all forventning! Litt hyl og skrik i begynnelsen, så sovnet hun på fanget mitt før take off, og våknet ikke før maten kom på bordet.

Fremme på hotellet i Beijing. Litt skeptisk.

Det føltes herlig å komme tilbake til Beijing. Det var nesten litt overraskende; nå i januar kan man se at luften er dårlig, og trafikken her får fredagsrushet fra JFK og inn til Manhattan til å fortone seg som en bagatell. For en som besøkte byen for over 20 år siden, var det et litt stusselig første-møte med byen denne gangen, men nå var det flott å komme tilbake. Ikke minst fordi vi har startet reisen hjem med Ulrikke.

Her er Ulrikke!

Det er ustabil nettilgang i Guangzhou, og særlig Facebook og Gmail er nesten umulige å få opp. Men her er hun, vår mørkøyde skatt. Det er stri tørn, men helt vidunderlig fantastisk også.

I dag var vi gjennom to intervjuer hos Adoption Registration Centre Guangdong og Notarius Publicus, og signerte en tykk bunke dokumenter, så nå er hun vår på ordentlig.

Mens vi venter

Jeg er fullstendig klar over at det ikke er meg dere ønsker å se bilde av, men av mangel på annet bringer jeg herved ett fra muren (den store), som vi besøkte i går.

Die Mauer. (Halt! Här får ingen passera. Här kommer ingen förbi.)

Det var iskaldt der oppe, og utrolig bratt, mye brattere enn jeg husket. (Eller kanskje var jeg bare yngre og sprekere sist.) Så jeg ble raskt varm, der jeg kløv opp halvmeterhøye trappetrinn.

Nå venter den forbudte by, før vi reiser videre til Guangzhou. Der er det 25 varmegrader, en temperatur jeg har vanskelig for å forestille meg her jeg ligger på sengen og kikker ut på Beijings bleke vintersol (som i dag kan skimtes gjennom smogen).

Spenningen har steget flere hakk i løpet av natten. Jeg er glad og nervøs på samme tid. Snart får vi Ulrikke.

Endelig!

Teddybjørnen er klar (om enn ikke pakket og klar riktig ennå). I morgen reiser vi til Kina!

Når vi kommer hjem er vi tre.

Jeg tar med macen, og kommer sikkert til å oppdatere underveis. Se opp for bilderas etter den 21. januar.

Bleiesmell (allerede)

- Ah. Det er nå jeg må ta stilling til det velkjente Pampers- eller Libero-spørsmålet. Dette gikk plutselig opp for meg da jeg sto foran bleiehyllen for aller første gang. Valget var i grunnen enkelt: På samme måte som jeg foretrekker Telenor og Tine (eller Fellesmeieriet, som jeg helst kaller det), valgte jeg raskt bort Pampers til fordel for Libero.

Men det var fortsatt flere ting å ta stilling til, viste det seg. Selv innen de forskjellige vektklassene (og vi er jo ikke engang sikre på hvor mye Ulrikke veier), fantes et utall varianter. Jeg ble raskt lei og utålmodig av å tilnærme meg dette spørsmålet teoretisk (jeg kan vel i grunnen se for meg at den praktiske tilnærmingen heller ikke er så festlig), og trev til meg en rosa pakke med bleier med fe-motiv [1]. - Det ene er sikkert like bra som det andre, hvisket jeg til meg selv.

Men allerede da jeg pakket varene i posen, oppdaget jeg at jeg hadde gjort en kjempetabbe: Bleiene jeg hadde kjøpt heter "Potty Training Pants". Jeg trodde det betød at de var lette å ta av og på. Men bakpå pakken står det: "Wet feeling to help daily potty training, limited absorption." Dette er altså bleier som med vilje kjennes våte og vemmelige! Formodentlig for å motivere barnet til å gjøre fra seg på do og ikke i bleien.

Det er meget mulig dette er en god idé, men tanken på at mitt lille Ull skal møte bleietilværelsen med ubehag er selvsagt utålelig. Bleiene er nå plassert innerst, høyt oppe i et skap. Så får vi se om det blir bruk for dem en gang.

[1] Hvorfor må selv bleier være prinsesserosa og yndige? Og jeg er faktisk svært glad i farven selv. Men etter å ha handlet klær og utstyr til en jente på nesten to år i noen uker, jeg er skikkelig lei av at alt må være rosa til jenter.

Love from Norway

Jeg har glemt å fortelle at på et av tildelingsbildene har Ulrikke på seg en rosa genser med teksten "Love from Norway". Det tok litt tid før jeg oppdaget det, og da jeg så det var jeg fortsatt såpass eksaltert at jeg ikke kunne begripe hvordan det kunne ha seg.

Nå har jeg en teori om at genseren stammer fra nordmenn som tidligere har adoptert fra det samme barnehjemmet. Og at dette bildet ganske sikkert er tatt etter at hun er matchet med oss. Veldig hyggelig er det uansett.

Jeg tror også jeg har glemt å fortelle hvor vidunderlig skjønn Ulrikke er. Jeg har gått med bildene av henne på meg helt siden vi fikk dem. Jeg ser på dem i ett kjør, og det går ilinger av fryd gjennom meg. Hun henger også på veggen i alle rom hjemme.

I begynnelsen gruet jeg meg til at bildene uvegerlig ville nøytraliseres, lik en gammel beatleslåt man har hørt så mange ganger at magien har gått ut av den. Er man heldig kan man innimellom i et glimt erindre følelsen man i sin tid kunne få av å høre sangen. Men som regel rister man bare litt sørgmodig på hodet over at man ikke lenger beveges av låten (som man fortsatt kan høre er bra). Dette har imidlertid ikke skjedd, og flere ganger om dagen griper jeg meg i å sitte og stirre betatt på bildene.

(Jeg går dessuten ut av min vei for å vise dem frem. Hvilket alle som har møtt meg den siste måneden har fått erfare. Venner og bekjente. Naboer og kolleger. Og nesten alle jeg har kjøpt små ull- og bomullsplagg av. Jeg prøver å dy meg men klarer ikke å la være: "- Vi skal hente en jente i Kina, skjønner du. Vil du forresten se henne?")

Jeg skal snart bli normal igjen.

Made in China

I dag var jeg på Riktige Leker [1] for å handle en liten lekekoffert med noen saker til å ha med til Kina. Blant annet såpebobler, som vi har fått tips om fra flere hold: Det kan være en grei avledningsmanøver om overtakelsen blir litt vanskelig.

På t-banen hjem satt jeg og kikket ivrig ned i posen, og gledet meg. Tok opp hver og en ting og så på den. Det var mye forskjellig: Fisher-Price, puslespill, farverike treleker og bondegårddyr. (OK, da, jeg er PK. Men jeg er villig til å sluke en del kameler på dette området.) Så med ett slo det meg: På hver eneste leke, selv pekebøkene med norsk tekst, står det "Made in China". På hver eneste ting (selv Brio-hunden).

Dét ga meg litt å tenke på.

[1] Arrester meg gjerne for å være PK, men jeg var ute etter å få noen råd om hva som kunne passe til en nesten toåring under litt spesielle omstendigheter. Og dét får man ikke på Toys"R"Us.

Reisebeskjed!

I dag kom endelig bekreftelsen: Torsdag 17. januar reiser vi til Kina for å hente Ulrikke. Det er bare en drøy uke til! Vi flyr via København til Beijing, og så videre til Guangzhou den 20. Dagen etter - den 21. januar! - får vi Ulrikke. Og 31. januar kommer vi hjem, via Beijing og Stockholm.

Grunnen til at det har vært usikkert når vi kunne dra, er at kinesisk nyttår går av stabelen fra 7. februar. Da er visstnok alle landets hoteller fulle, og alle offentlige kontorer holder stengt. Ingen hentereiser kan foretas i den perioden. Så enten måtte det bli avreise nokså kjapt, eller ikke før i slutten av februar. Og - dette høres sikkert rart ut etter alle årene med venting, men - det hadde blitt forferdelig tungt.

Adopsjonsforeningen har gjort en kjempeinnsats for å få oss avgårde (og hjem igjen) før kinesisk nyttår. Når man skal hente i Guangdong må man egentlig belage seg på å være borte i tre uker, men her har man visst bedt provinsmyndighetene om raskere saksgang, og i dag fikk vi vite at det har gått i orden.

I dag kom de såkalte NTA - "Notice of Travelling to China for Adoption" fra CCAA. Dermed er alt klappet og klart for avreise.

Det vil si: Det er det ikke. Det er tusen ting som skal ordnes. Jeg løper rundt min egen hale mens jeg skriver lange lister i hodet (og noen på papir). Vi skal oppholde oss både i Beijing og i Guangzhou, og må derfor ha med både vinter- og sommerklær. (I Beijing er det syv kuldegrader, og i Guangzhou 26 varmegrader.) Til oss selv - greit nok - men også til Ulrikke som vi ikke kjenner størrelsen på.

Det maler en evig tankekvern av visumsøknader, vaksiner, sengetøy og barneromslampe (gardiner!), små plagg i ull (iik, votter!), små plagg i bomull, batterier til fotoapparat, søknad om barnetrygd og permisjonspenger, adapter til mobiltelefonlader, og i det hele tatt. Og sko! Der vi tross alt har en viss idé om klesstørrelsen, har vi virkelig ingen anelse om hvilken størrelse hun bruker i sko. (Har hun små føtter som sin mor, tro? De ser nokså lange ut på tildelingsbildet.)

Vi har mottatt masse detaljert informasjon om alt fra hotell og sightseeing til pakkeråd. Tips i forbindelse med overtakelsen og tiden etterpå, og viktige papirer vi må ha med oss. Blant annet passbilder i hopetall, flere kopier av passene våre, og kopier av alle dokumenter utstedt i forbindelse med adopsjonsprosessen (det er ikke få). Samt en del dokumenter i original. Ordlyden "om NTA ikke kan fremvises, kan adopsjonen faktisk stoppes" er ikke direkte beroligende for en som allerede har hjertet i halsen ved tanken på å glemme noe.

Men vi skal nok komme oss vel avgårde. Og dette er en dag for glede, ikke hjertesukk (om noen feilaktig skulle ha opplevd innlegget som dét)! Jeg skulle bare ønske dagene ikke var fullt så travle. (At det er Texas på jobb gjør ikke saken bedre.) Tusen takk for alle utrolig hyggelige hilsener og lykkeønskninger per mail, SMS, fjesbok, diverse forum, og ikke minst her i bloggen. Snakk om overveldende respons. Jeg har ikke rukket å svare på alt, men det er blitt lest og satt stor pris på.

Inte där än men på väg

Mange spør om hva som er neste steg på veien, når vi skal reise til Kina og så videre. Vi har foreløpig ikke fått vite så mye om det praktiske rundt hentereisen, men har høye håp om å komme oss avgårde i midten av januar.

I løpet av uken som har gått har vi (foruten å gå rundt med brede smil) sendt inn en erklæring på at vi aksepterer forespørselen av barnet. (Og vi har en vinner i spørsmålskategorien Er paven katolikk? Hallo. Svømmer en enbent and i ring, liksom?) Når alle i gruppen har returnert disse papirene (og jeg håper ingen somler), blir de sendt til Kina. Deretter sender CCAA travel approvals tilbake, og først da kan billettene bestilles.

I kveld brenner jeg tre lys. Tre lys for lengsel, håp og glede.

Happy happy happy

Jeg har alltid hatt vanskelig for å begripe det jeg har hørt andre adoptanter fortelle: At i samme øyeblikk som de så bilde av barnet sitt første gang, falt alle brikker på plass, og det var helt åpenbart at det var akkurat henne (eller ham) de hadde ventet på.

Dette har nesten plaget meg litt. Jeg har vært engstelig for å ikke føle denne overveldende lykken sånn med det samme. Og i hvert fall ikke føle så sterkt for dette fremmede barnet som man overhodet ikke kjenner, men bare har på et bilde foran seg. Men jeg har slått meg til ro med at det også vil være helt greit. Og at følelsene ville komme etter hvert har jeg selvsagt ikke tvilt et øyeblikk på.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å beskrive hvordan det var å stå inne på kontoret til Adopsjonsforum og rive opp konvolutten med Ulrikkes papirer. Raskt bladde vi oss gjennom bunken, og trakk frem tre bilder. Og der var hun jo! Alt stemte. Selvfølgelig var det henne. Tårene bare rant.

Siden har jeg smilt mest. Jeg er så ubeskrivelig lykkelig. Det er litt som å være tenåringsforelsket. Men uten rastløsheten; snarere føler jeg en ro. Jeg trenger nesten ikke søvn og mat, men er full av energi. Og fryd. Og glede. Den første natten etter tildelingen kunne jeg slett ikke sove, men lå og dirret to centimeter over madrassen. Gang på gang måtte jeg tenne lyset og se på bildene av den skjønne og nydelige jenta vår. Nå sover jeg bedre, og jeg elsker å våkne opp. Da husker jeg henne straks.

Alle små hverdagsfortredeligheter (og dem er det en god del av når man må handle julepresanger midt oppi sin nye morslykke, og man dessuten er avhengig av Oslo Sporveier for å komme seg til og fra jobb) tas på strak arm. Jeg snakker til fremmede mennesker på gaten, og smiler bredt til personer som trenger seg inn på t-banen før andre har fått slippe av. Her om dagen var jeg nær ved å kjøpe blomster til to damer med vanvittig mange bæreposer som sperret for all passasje på Tveitasenteret.

Og fremdeles har vi det aller beste i vente.

Here comes the sun

Klokken 14:34 ringte endelig telefonen (den store). Vi har fått en jente født 28. februar 2006 i Guangdong-provinsen helt sør i Kina.

Hun er helt fantastisk nydelig, og lykken er stor! Ulrikke skal hun hete.