Det er straks symbolske ni måneder siden papirene våre ble sendt til Kina. Hadde ventetiden holdt seg slik den var da, hadde vi antakelig fått forespørsel om barn nå, og hatt kort tid igjen før vi skulle legge ut på Den Store Reisen.
Nå har vi riktignok i lang tid visst at det ikke ville bli noen hentereise på sensommeren likevel. Vi har hatt rikelig med tid til å rekalkulere. Likevel blir jeg litt trist av å tenke på det. Håpet og forventningene var så høye. Og de er jo fortsatt det, men jeg må innrømme at det røyner på innimellom.
Hele tiden spør folk om hvordan det går med prosessen. - Har dere hørt noe mer? og - Er det lenge til dere får barn? Og jeg setter stor pris på at folk engasjerer seg. Dette er jo noe jeg liker å snakke om, det blir mer virkelig da.
Likevel kan jeg innimellom ikke fri meg fra følelsen av at det aldri vil skje. At det hele bare er noe vi har funnet på for at ikke sorgen skulle ta overhånd. En falsk og fattig trøst, noe som aldri vil bli virkelighet. Når jeg for attenhundreogtreogåttiende gang svarer at: - Det er nok fortsatt lenge til, dessverre. Ventetiden øker og øker. Nei, vi vet ikke noe mer enn det. Det er særlig da får jeg denne beklemmende følelsen av at det aldri vil bli noe av.
Men på sitt beste kan ventetiden også være kriblende, spennende, positiv og god. Det er nesten litt som å være nyforelsket: Hvis man har glemt iPoden eller boken hjemme, og må ta t-banen uten noen form for adspredelse, er det ikke så farlig. Man kan alltids drømme seg bort og la tankene vandre til dette altoverskyggende, fantastiske som skal skje. Som faktisk kommer til å hende, som faktisk vil bli virkelighet - i løpet av 2007. Men, som en av verdens største poeter sier det: Time passes slowly when you're lost in a dream...
Posted by Kristiane at August 23, 2006 3:38 EMKjære Kristiane
Vil bare si at jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Vi er like bak dere i venteprosessen (LID 23/2) og vi hadde også håpet på at vi snart skulle reise. Men vi håper at CCAA snart kan få fart på sakene.
Det er utrolig frustrerende når folk spør, men samtidig er det jo bra at folk bryr seg. Vil ønske deg lykke til videre.
Ei vennine av meg sa at vi har jo aldri vært nærmere enn nå og det tenker jeg på i tunge stunder.
Hei på deg.
Skjønner at du kan bli frustrert over at folk spør om hvordan det går med adopsjonsprosessen. Uten sammenligning forøvrig, så gikk jeg 12 dager over termindato med min lille IVF-prinsesse, og folk spurte hele tiden om hun ikke hadde kommet ennå. Riktignok var tidsperspektivet for vår del helt annerledes enn for dere, men tidspunktet for den forestående fødselen var jo umulig å forutsi. Mest av alt hadde jeg jo lyst til å skrike ut at når vi endelig fikk barn etter over 4 års ventetid, så kom jeg jo ikke akkurat til å holde det hemmelig for omverdenen.
Folk mener jo ikke noe vondt, men vi UFB-ere kan jo likevel tillate oss å synes at folk ikke bestandig er like omtenksomme i sine spørsmål og kommentarer.
Lykke til med prosessen, og deres dag kommer, det er jo faktisk noe som er helt sikkert!
Postet av: at August 25, 2006 9:45 FMOddbjørg: Takk for hyggelig hilsen. Ja, vi to har fulgt hverandre lenge nå, og fortsatt har vi et godt stykke igjen later det til. Måtte vi få oss noen gledelige overraskelser i form av store LID-jafs utover høsten. :)
Postet av: Kristiane at September 3, 2006 12:30 EM